Systemisk motstandskraft som virkemiddel mot menneskets iboende søken etter rikdom, makt og anerkjennelse

Om menneskelig streben, elitens høstingsstrategier og behovet for systemiske vern mot strukturell korrupsjon i en verden hvor Epstein, Mette Marit og Terje Rød-Larsen kun er ordinære puslespillbrikker i livets hierarki.

Denne artikkelen drøfter hvordan maktens natur og menneskets iboende søken etter anerkjennelse skaper en dynamikk som eliten kynisk kan utnytte – og hvilke systemiske grep som kreves for å tøyle denne tyngdekraften.

Menneskehetens historie er historien om hierarkier. Fra vikingtidens høvdinghaller til dagens nettverk innen finans, politikk og teknologi har samfunnsstrukturen forblitt bemerkelsesverdig stabil; Et smalt toppsjikt forvalter ressursene, mens en voksende gruppe «klatrere» investerer sin lojalitet og sin innsats i håp om å bli en del av det øverste leddet.

Den hierarkiske samfunnsstrukturen og vår naturlige streben etter “mer”

Behovet for å fremstå som rik, mektig og vellykket er en universell menneskelig drivkraft. I et moderne samfunn oversettes dette behovet ofte til en søken etter «nettverk». Å bli sett av eliten, bli invitert inn i deres lukkede rom og gjennom dette oppnå status og anerkjennelse oppleves som den ultimate valideringen av personlig suksess.

Denne kollektive investeringsviljen er elitens viktigste ressurs. Når vi alle er villige til å ofre tid, etikk og integritet for en plass ved bordet gir vi samtidig fra oss makten til å definere rammene for samværet.

Den sittende eliten opererer med en sofistikert forståelse av denne menneskelig natur. De vet at ved å tilby «tilgang» og «status», kan de tiltrekke seg de mest ambisiøse aktørene i samfunnet.

Den samme eliten benytter gjerne symbolske figurer, personer med høy offentlig legitimitet, som akademikere, kulturpersonligheter eller kongelige, som garantister for nettverkets legitimitet. Disse fungerer som sosiale hvitvaskere av deres mørkere agendaer.

Når posisjoner som forbindes med statlig, moralsk eller internasjonal autoritet, slik vi har sett i tilfellene rundt Mette-Marit (det emosjonelle og nasjonale symbolet) eller Rød-Larsen (den internasjonale systemforvalteren), involveres i slike nettverk fungerer de som nyttige uvitende garantister. Deres blotte tilstedeværelse gir nettverket en aura av 'klarert' status. For klatrerne i hierarkiet blir disse personene beviset på at arenaen er trygg, mens de for elitens bakmenn kan fungere som effektive røyktepper som trekker oppmerksomheten bort fra nettverkets viktigere operasjoner.

De som søker seg oppover i hierarkiet, blir samtidig brikker i et spill de trolig ikke fullt ut forstår og hvor eliten høster av klatrernes ambisjoner og ressurser samtidig som de står klare til å ofre dem som «scapegoats» når nettverket blir truet.

Aksept av en slik samfunnsstruktur innebærer en erkjennelse av at de formelle styringssystemene kun er en del av den styrende virkeligheten. Den uformelle makten – utøvd i private fly og på lukkede eiendommer skaper et vakuum der både eliten og de som søker seg mot den opererer utenfor demokratisk kontroll.

Systemisk og moralsk motstandskraft

For at menneskets naturlige søken etter rikdom, makt og anerkjennelse ikke skal ende i systemisk korrupsjon kreves det mer enn bare moralske appeller. Det kreves strukturelle barrierer som tar høyde for menneskets uforanderlige natur.

Radikal åpenhet: Korrupsjon og urettmessig maktutøvelse trives i mørket. Systematiske grep må innebære full åpenhet rundt møtepunkter mellom formell og uformell makt. Dette innebærer registreringsplikt for lobbyvirksomhet, strengere innsyn i private stiftelser og sanksjonering av skjulte bindinger. I dette landskapet er anerkjennelse av den fjerde statsmakts rolle som uavhengig revisor avgjørende; det er deres kritiske søkelys som må lyse opp de mørke lukkede rommene der uformell kontakt ellers vil kunne transformere seg til strukturell korrupsjon.

Institusjonell uavhengighet: For å hindre at eliten «eier» vokterne, må kontrollorganer (tilsyn, politi, domstoler) ha en finansiering og en rekrutteringsmodell som er fullstendig frakoblet det politiske og økonomiske toppsjiktet. Vi må bygge systemer som er robuste nok til å etterforske sine egne arkitekter.

Moralsk lederskap og varslingskultur: Det viktigste moralske grepet er å bryte ned auraen av «eksklusivitet» rundt eliten. En sunn organisasjonskultur må belønne de som sier nei til uformelle snarveier. Varsling om uetiske nettverkskoblinger må ikke ses på som et svik mot lojaliteten, men som en nødvendig beskyttelse av virksomhetens og samfunnets integritet.

Oppsummering

Hierarkiet vil alltid eksistere, og mennesker vil alltid søke mot maktens sentrum. Men hvis vi tillater at eliten høster fritt av denne søkenen uten motvekt, ender vi opp i en moderne føydalisme. Veien ut går gjennom å anerkjenne vår egen sårbarhet for maktens glans, og insistere på styringssystemer som prioriterer etterrettelighet som premiss for tillit. Vi må bevege oss bort fra en kultur preget av blind lojalitet, og over til systemer som sikrer at maktutøvelse alltid kan dokumenteres og ettergås. Bare gjennom å bygge systemer som tar høyde for at mennesker vil forsøke å omgå dem, kan vi sikre at samfunnets øverste ledd fungerer som tjenere for helheten, snarere enn som høstere av klatrernes ambisjoner.

Faglig fundament: Denne artikkelen er ment som et bidrag til debatten om helhetlig virksomhetsstyring og internkontroll i et overordnet perspektiv. Besøk gjerne vår portal dersom du har behov for informasjon og kunnskap om en litt mer jordnær form for systemisk motstandskraft i din virksomhet eller organisasjon.